En rettferdig synder?

En rettferdig synder?

I vårt hverdagsliv kan vi fra tid til annen, støte på får i ulveklær både på godt og på vondt, men er det mulig at en omvendt person en som har tatt i mot Jesus som sin frelser — kan skjule en notorisk synder?

Blant mange kristne er det en oppfatning om at den troende er samtidig rettferdig som følge av sin tro på Jesus Kristus og Hans oppstandelse, men også en synder som følge av Adams fall. Det er blitt laget en betegnelse på denne tilstanden: Den Rettferdige Synder. Det blir sagt om denne, at han er gjort fullstendig syndfri i Guds øyne men at han samtidig er underlagt arvesynden, og dermed er han en synder så lenge han lever i denne verden. Vi snakker med andre ord om en kristen utgave av Dr. Jekyll og Mr. Hyde.
Ved å fremsette dette som en sannhet har man ødelagt for mange. For noen blir det en sovepute som gir meg en forklaring på hvorfor jeg synder og samtidig også en tillatelse til å fortsette å synde da dette er en del av hvem jeg er som menneske. Deres motto blir. “Dersom synden er en del av min natur er det umulig å kjempe i mot den!”. For andre, som ser sin synd og avskyr den, blir det en traumatisk opplevelse da man blir fortalt at det kommer til å være på denne måte inntil vi alle skal inn i Guds Himmel. Det blir som den personen som Paulus beskriver Rom. 7,14 - 21 som meget godt vet hva som er bra og hvordan man skal oppføre seg men som ikke klarer gjøre det samtidig som han opplever at han gjør det han vet er feil og syndig. Den er denne personen som i Rom. 7, 24 skriker ut sin fortvilelse: ” Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?”. Å måtte leve med denne typen traumer er nødt til å føre til skader på menneskers psyke.

Jeg kan glede deg som sliter med dette, med at Bibelen - Guds Ord -  ikke opererer med denne todelte personligheten. Når det snakkes om menneskers personlige forhold til Gud snakkes det kun om to typer mennesker:

Det er synderen - han som trenger å få møte Jesus og bli vasket ren i Hans mektige blod, og det er den rettferdiggjorte som har møtt sin Frelser i dåpsgraven! Den ene er på vei til den evige søppelhaug som Bibelen sammenligner med stedet som het Gehenna og som har fått navnet helvete, mens den andre er på vei til et evig liv i fellesskap med Gud i Hans evige rike.

Mange vil hårdnakket påstå at så lenge vi er en del av denne verden kan vi ikke gjøre noe annet enn å gjøre vårt beste i påvente av Jesu andre komme. Min påstand er at vi - som troende - ikke lenger er en del av denne verden og dens trelldom. Vi er satt inn i en ny virkelighet med helt andre forutsetninger for å kunne leve et liv etter Guds plan og vilje.

Bibelen bruker mye plass på å oppfordre de troende til å søke Guds vilje, dette ville vært totalt meningsgløst dersom det var umulig å leve etter denne viljen. Vi må komme bort fra denne holdningen som tyder på at vi bunn og grunn mener at Gud er urimelig i sine krav.
Ingen vil klare å tjene en herre som til stadighet forlanger handlinger som er umulige og samtidig elske denne herren av hele sitt hjerte.

Det er den ondes største triumf at han klarer å holde oss nede ved å fortelle oss at vi ikke er fri fra hans herredømme selv etter at vi har tatt i mot frelsen. Han vet at i det øyeblikket Guds menighet ser sin posisjon, vil de gå ut og virkeliggjøre det som Jesus sier i Joh. 14, 12: ”Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den som tror på Meg, han skal også gjøre de gjerningene Jeg gjør. Han skal gjøre større gjerninger enn disse, for Jeg går til Min Far.”

La oss se på denne sannheten ut fra hva Guds Ord sier om den troendes tilstand her i denne verden.

Ikke av denne verden!

Det er viktig å se at frelsen har gjort noe i livet til den som tar imot. Uansett hvordan du vrenger og vrir på det så sier Bibelen at den troende ikke lenger er av denne verden. Jeg sier ikke at vi skal flytte til månen eller melde oss ut av det samfunnet vi lever i men det er viktig å se at den kristne er blitt borger i et nytt land. La meg gi deg et eksempel:

Etter norsk lov er du automatisk statsborger av det landet du ble født i. Du kan søke om å få et annet stasborgerskap senere men ditt opprinnelige statsborgerskap er det landet du ble født i. Før så det bildet over på det som Paulus snakker om i Rom. 6, 4: “ Vi ble altså begravet med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv.” Dette nye livet er et liv hvor vi er satt inn et nytt rike. Jesus snakker om dette i Luk. 7, 21 hvor han sier: “For sannelig, Guds Rike er inne i dere.”

I omvendelsen - det å komme til tro - ligger det også en inngang i et nytt rike. I Ap.gj. 2, 38 sier Peter at omvendelsen skal etterfølges av en dåp og at omvendelsen sammen med dåpen åpner for at den troende skal få Den Hellige Ånd som er pantet på det nye statsborgerskapet. Dåpen er altså en inngangsport til statsborgerskapet i Guds Rike! Som vanlig flikker ikke Guds bare på det som er ødelagt. Han skaper en helt ny situasjon.

I det øyeblikket du tar i mot Jesus Kristus som din Herren har du samtidig lagt inn en søknad om å få bli statsborger i Guds Rike. For at det ikke senere skal herske noen tvil om hvilket rike du tilhører har Gud satt frem for oss dåpen som en symbolsk handling hvor vi legger av oss det gamle statsborgerskapet og hvor Han ikler oss et nytt menneske og gir oss dermed et nytt statsborgerskap. Les hva Ef. 4, 24 sier om dette nye mennesket: ”Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet.”. I Ef. 2,19 sier Gud: ”Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk.”

Det er enda ingen som bar klart å få meg til å akseptere at denne nye skapningen, som gjennom frelsen og dåpen er skapt etter Guds rettferdighet og hellighet, fortsatt skulle være ute av stand til å vike unna synden når man måtte møte denne på sin videre vei gjennom livet!

Som en følge av det som skjer i dåpen har vi allerede inntatt en posisjon som inngir autoritet i alle ting og over alle makter og myndigheter. Når du leser Ef 2, 6 hvor Paulus sier: “Og Han oppreiste oss sammen med Ham og satte oss sammen med Ham i den himmelske verden i Kristus Jesus, “og kobler dette opp mot det Paulus snakker om i Ef. 1, 20 - 22 hvor han sier at Gud har satt Jesus over alle ting og at Jesus er hode over oss som er legemet — så må konsekvensen bli som den kommer fram i Ef. 6, 13: “Ta derfor Guds fulle rustning på, for at dere kan være i stand til å stå imot på den onde dag og å bli stående etter å ha vunnet seier i alle ting.”

Som statsborgere må vi underordne oss den makt og de myndigheter som til en hver tid hersker i landet — derfor er det viktig å se at vi ikke er statsborgere av denne verden, og dermed heller ikke underlagt denne verdens fyrste og hans trelldom. Det er dette som er tydeliggjort i Heb. 11, 13 - 16 hvor Gud sier: ” Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik, gir dermed åpent til kjenne at de søker et fedreland. Og hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake. Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort staden i stand for dem.,”

Hva var det son kjennetegnet Noah, Abraham, Moses og de andre som disse versene henviser til? Jo, de levde i en egen pakt med Gud som gjorde at deres liv ikke kunne røres av den onde. Det var først når de valgt andre veier enn de Gud hadde gjort ferdig at de opplevde motgang og synd i sine liv. Forskjellen på disse troskjempene og oss er at de ikke hadde tilgang til dette nye riket før etter sin død fordi Jesus ikke hadde åpnet den porten enda. I dag er denne porten åpen og det er dette Jesus henspeiler til når Han i Luk. 17, 21 sier: “For se, Guds rike er inni dere.”

I Joh. 15, 18 - 19 sier Jesus: “Hvis verden hater dere, så vet dere at den har hatet Meg før den hatet dere. Hvis dere var av verden, ville verden elske sitt eget. Fordi dere ikke er av verden, men fordi Jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.” Det samme gjentar Han i Joh. 17, 14 -19: “Jeg har gitt dem Ditt ord. Og verden har hatet dem, fordi de ikke er av verden, slik som Jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke om at Du skal ta dem ut av verden, men at Du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik som Jeg ikke er av verden. Hellige dem i Din sannhet! Ditt ord er sannhet.  Slik som Du har utsendt Meg til verden, har også Jeg utsendt dem til verden.  For deres skyld helliger Jeg Meg, for at også de skal være helliget i sannheten.”

Dersom du fastholder at du er av denne verden og dermed ikke kan slutte med å synde betyr det at du taler i mot Jesus. Det betyr også at du sier at Gud ikke er i stand til å ta vare på deg! Legg merke til at Jesus i denne bønnen legger ansvaret for at det skal gå hans disipler godt over på Gud. Og ved å lese videre i dette kapittel 17 ser du at Jesus ikke begrenser denne bønnen til sine etterfølgere der og da. Han sier: “Jeg ber ikke bare for disse, men også for den som ved deres ord kommer til tro på meg ,... “ Du og jeg er, av Jesus, lagt inn under Guds beskyttelse! Det er min bønn at vi alle skal kunne ta i mot dette med glede og legge av oss den tradisjon som forteller oss at alt er dårlig stelt med oss under vår vandring i denne verden.

Du kan sammenligne deg selv med ambassadepersonell som er utsendt av sitt land for å representere dette i et annet land. Så lenge denne personer befinner seg i vertslandet er han fysisk til stede der, mens under internasjonal lov er ambassadeområdet regnet som hans hjemland. Vertslandet har ingen jurisdiksjon over ambassaden. Dermed kan han være hjemme samtidig som han er borte!

Arvesynden.

Begrepet “Arvesynden” har fort mange bort fra Guds kjærlighet og inn i en trelldom som på sikt ødelegger deres liv. Denne tanken som går på at du i kraft av å være menneske også er full av synd fører til at man inntar en apatisk holdning i forhold til synd - hvorfor skal jeg kjempe i mot synden i mitt liv dersom jeg allikevel er programmert til å synde?

La oss se litt på hva Bibelen sier om dette:

Det er viktig å se at Guds Ord ikke nevner arvesynd med et ord. Begrepet finnes ikke, det være seg i Gamle Testamentet eller i Nye Testamentet. Det behøver allikevel ikke bety at det ikke er bibelsk - det kan være at Guds Ord beskriver tilstanden og at teologene i etterkant har kommet opp med begrepet for å beskrive det Bibelen mener. Muligheten er til stede.

Den tradisjonelle forståelsen av begrepet arvesynd er at Adams synd direkte blir overført til å gjelde hele menneskeheten. Som en følge av dette blir det å være menneske identisk med det å være en synder. Vi snakker her om en kollektiv avstraffelse hvor alle skal tas for et menneskes handlinger. Allerede her må vi begynne å sette et lite spørsmålstegn - tilber vi en Gud som straffer alle for den enkeltes feilsteg? Hvordan stemmer dette med den Gud vi kan se i 1. Mos. 18, 16 - 33 hvor vi ser at Abrahams bønn over Sodoma fikk Gud til å love at dersom det kunne finnes 10 rettferdige byen skulle Han spare den. Her det jo det motsatt som kommer frem.

Synden nevnes ganske tidlig i menneskets historie. I 1. Mos. 4, 7 ser vi at Gud snakker til Kain i det denne er i ferd med å gå ut for å møte sin bror Abel. Det er tydelig at Gud kjenner Kains tanker og derfor kommer Han med en advarsel: “Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet. Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den.”

Det er meget interessant at vi her kan se at selv rett etter Adams fall tilregnet ikke Gud Kain en arvesynd som en følge av hans fars handlinger. Jeg kan ikke lese ut av denne advarsel noe annet enn at Gud sier at det finnes to forskjellige veier som Kain kan gå. Dersom han har gode hensikter vil synden ikke kunne herske over han, mens dersom han går ut av døren og gjennomfører sine onde hensikter vil synden få et tak i hans liv og overta herredømme.

Dette stemmer godt overens med den undervisning som kommer frem i Jakob 1,13 - 15 hvor Gud sier følgende: “Ingen må si når han blir fristet: "Jeg blir fristet av Gud." For Gud kan ikke bli fristet av det onde, og selv frister Han ikke noen.  Men hver og en blir fristet når han blir dratt bort og lokket av sitt eget begjær. Når så begjæret har unnfanget, føder det synd. Og synden, når den er blitt fullmoden, føder død.”

Det er nettopp dette som skjer i Kains liv. Vi kan se av fortsettelsen (1. Mos. 4, 8) at han ikke umiddelbart går ut og dreper Abel. Men tydeligvis har han tillatt fristelsen å slå rot i hans sinn og resultatet blir at han høster synd. 1. Joh. 3,12 sier at vi ikke skal være som Kain, vi skal ikke la synden herske over oss. Vi snakker her om en viljehandling hvor den enkelte må ta sine egne valg basert på den informasjon som kommer fra Gud.
Videre i Heb. 12,24 ser vi en annen vinkling på dette når Gud sier: ”… til Jesus, Mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod.” Hva er forskjellen på Jesu blod og det blod som kom fra Abel. Dersom vi går tilbake til 1. Mos. 4,10 - 11 ser vi hva Abels blod sier. “Man Han sa: ”Hva har du gjort? Resten av din brors blod roper til meg fra jorden. Nå skal du være bannlyst fra den jord som åpnet sin munn og tok imot din brors blod fra din hånd.” Abels blod roper ut en vandring inn under syndens trelldom mens Jesu blod roper ut en vandring ut i fra syndens trelldom. Det var dette som var hele essensen i Jesus offer. Han åpnet en vei ut av den trelldom vi som mennesker vandrer inn i i det øyeblikket vi fjerner oss fra Guds nærhet.

Melanchtons forståelse av begrepet arvesynd kommer klart frem i hans verk Confessio Augustana. Melanchton var en av Luthers samhørige og han forfattet dette verket som et forsvar for den reformasjonen som var satt i gang av Luther. Det er her at begrepet Arvesynd” kommer inn i den Lutherske sammenheng. Melanchtons definisjon av begrepet er: “Alle mennesker fødes med synd. Dvs uten Gudsfrykt, uten tillit til Gud og med begjær.” Det er ikke så mye å si om dette annet enn at dette er mennesketanker som ikke bygger på Guds eget Ord.

Leser vi Rom. 2,14 - 16 ser vi at Gud selv sier at Hans lov er skrevet selv i hedningers hjerte og at de kan velge om de vil leve etter denne lov selv om de ikke har fått undervisning om det. Selv om hedningen ikke skjønner hvor dette kommer fra kan vi se at Gud anerkjenner denne Gudsfrykten ved å lese versene 15 og 16.

Bibelens forståelse av begrepet arvesynd blir jo mye mer interessant å se på da det er denne vi skal leve etter. Mange leser 2. Mos. 20,5 og sier at her har vi beviset på at begrepet arvesynd er tatt ut ifra Guds eget Ord. Her sier Gud: ”Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem. For Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes skyld på barna i tredje og fjerde slektsledd, når de hater Meg …” det de glemmer er å lese videre i denne sammenhengen når Gud fortsetter med si: “... på dem som hater meg.” Gud er meget klar på dette at Han vil vende seg bort fra dem som velger å hate Ham. I den typen familier vil syndene forfølge barna.

Men les videre i vers 6, som sier: “... og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud” Det Gud her sier, er at de familier som velger å holde Hans bud og forholde seg til Hans Ord de vil ha Hans miskunn - ikke bare i tre eller fire ledd men i tusen ledd. Det er denne familien som blir beskrevet i Salme 1 som sier: “Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på Hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid og dets blader visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til.”

En Gud som straffer meg for det mine forfedre har gjort, etter at jeg har omvendt meg og går på Hans vei, blir for meg en urettferdig Gud - heldigvis har vi ikke en slik Gud. Ved å lese Esekiel 18, l - 32 ser vi heldigvis at dette heller ikke er Guds tanke. Her kommer det klart frem at Gud ikke vil straffe en person for en annens synd, Les vers 19 - 22 så kommer det klart frem at Gud ikke tilregner deg dine forfedres synd så lenge du ikke fortsetter å leve i dem. Et syndig liv blir dermed ikke noe som er påtvunget meg som en følge av at jeg er et menneske, men mye heller en livsstil jeg selv velger. Det er viktig å se at denne livsstilen er en du velger selv - uansett hvor mye du sier at du ikke kan velge som en følge av arvesynden så motsier Bibelen dette og legger ansvaret over på den enkelte. Du må slutte å skyve ansvaret for dine synder over på Gud og heller ta et oppgjør med ditt liv.
Romerbrevet.

Tankegangen om en rettferdiggjort synder som sliter med det gamle livet og ikke klarer å holde seg borte fra synden, baserer seg i stor grad på den tradisjonelle forståelse av Rom.7. Særlig i versene l4 - 25 blir det tegnet et forstemmende bilde av denne personen. Det er strid om dette er et selvportrett som Paulus tegner for våre øyne eller om ham snakker om en person som lever uten Jesus i sitt hjerte. Men før vi går inn på kapittel 7 skal vi bruke litt tid på å se på de kapitler som bygger opp til dette.

Rom. 5

Rom. 5, 6 starter opp denne reisen vi nå skal legge ut på, ved å fremholde følgende sannhet: “For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. ”Allerede her ser vi at Paulus antyder et skille. Han bruker uttrykket ”ennå var skrøpelige” og det antyder vel at han nå anser oss for å være sterke. Det er klart at dersom dette hadde stått alene kunne vi ikke hatt en klar oppfatning om dette gjelder et skille som kommer mens vi lever i denne verden, hvor vi går fra å være syndere til å være rettferdige, eller om skillet er ment å være mellom det jordiske og det himmelske. Heldigvis pøser Paulus, og andre, på med bevis på at dette gjelder oss i dette livet.

Tre år senere skrev Paulus Efeserbrevet hvor han i kapittel 6, 10 kommer med et utsagn som viser at vi har kraft å hente. “Til slutt mine brødre, vær sterke i Herren og i Hans mektige kraft. ” Det ville vel vært underlig dersom vi har tilgang til Guds kraft samtidig som vi ikke har kraft til å stå imot synden?

Paulus er i mange av sine brev sterkt opptatt av den styrke vi har i kraft av Jesu blod. Hans bilde av den troende kriger i Rom. 6,11 — I8 er et slående eksempel på dette! Gjennom alle sine brev oppfordre Paulus den troende til å leve et liv i hellighet og renhet. Dersom dette ikke skulle stemme er det rart at han ikke gjør et større poeng av at dette ikke er mulig her på jorden, og at hans brev som tar opp dette kun er ment som en beskrivelse av det som skal komme. Kan det være at han faktisk mener at vi skal leve dette nye livet her på jorden?

Paulus bygger videre på sin tankerekke i Rom. 3, 8 - 9 når han sier: “Men Gud bevitner sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere. Hvor mye mer skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort ved Hans blod, ved Han bli frelst fra vreden.” Igjen har vi dette skille mellom to forskjellige tilstander “synder” og “rettferdig”, men her går Paulus et steg videre i det å vise at dette skal gjelde i dette livet. Han sier: ”når vi nå er blitt rettferdiggjort …”det er enda ikke helt klart om han mener her eller i det himmelske men det nærmere seg en avklaring.

Videre i versene 10 - 11 banker Paulus denne sannheten inn ved å si: “For hvis vi ble forsonet med Gud ved Hans Sønn død da vi var fiender, hvor mye mer skal i /ikke da bli frelst ved Hans liv etter at vi er blitt forsonet “ Ja, sier du kanskje, men det står ikke her at vi har dette nå - les videre: “Og ikke bare det, men vi gleder oss også i Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved Ham har vi nå mottatt forsoningen. ” Hørte jeg mynten falle?

Det er ved forsoningen i Jesu blod at vi er satt fri fra synden - her stadfester Paulus at denne forsoningen gjelder fra første stund når du tar i mot Jesus som frelser. Hvordan kan Gud forsone oss med seg selv uten å sette oss fri fra synden som skiller oss fra Ham? Det er nettopp dette Jesus viser når Han i Joh. 8, 36 konkluderer med å si: “Så hvis Sønnen gjør dere fri, da blir dere virkelig fri.” Jødenes argument i vers 33 var at de aldri hadde vært treller under noen mens Jesus i vers 34 sier at dersom du synder 5å er du syndens trell og at treller ikke har en plass i Guds Rike - derfor kom Han for å sette oss fri fra denne trelldommen.

Et håp om det himmelske som blir oss til del i denne verden.

Rom. 5, 2 - 5 snakker om et håp og mange mener at dette gjelder det håp om at vi engang skal få komme inn i himmelen og at det dermed ikke kan relateres til vårt liv nå. La meg vise deg noe som står i Kol. 1, 3 - 6 og som omhandler nettopp dette håpet: “Vi takker Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, og ber alltid for dere, etter at vi hørte om deres tro på Kristus Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige, på grunn av det håpet som er gjort ferdig for dere i himmelen, det som dere før har hørt om i sannhetens ord fra evangeliet, som er kommet til dere, slik det er i hele verden, og som bærer frukt, som det også har gjort hos dere fra den dagen dere hørte det og kom til erkjennelse av Guds nåde i sannhet.” første del av dette henviser til et håp som ligger klart for oss i himmelen og som er gjort ferdig for oss, men les videre “som er kommet til dere, slik det er i hele verden, og som bærer frukt som det også har gjort hos dere fra den dag dere hørte det og kom til erkjennelse av Gud nåde i sannhet.”

Guds nåde, som er synliggjort Jesu blod, setter oss fri fra den vi var og gir oss fred med Gud fordi vi ser at det håpet som vi er blitt fortalt skal ligge klart for oss himmelen, har kommet inn i våre liv allerede nå og gjør oss til nye skapninger. Skapninger som ikke lenger er underlagt synden i vårt kjød.

Fred med Gud.

Mannen som Paulus beskriver i kapittel 7 kan vel ikke beskrives som en som har fred - det være med seg selv eller med sin Gud. Allikevel sier Paulus i Rom. 5, 1 følgende om den som tror: “Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.” Han snakker også om “den nåde vi står” i vers 2. Det er viktig å se at vi står i Guds nåde, vi vasser i den og kan drukne oss selv i denne nåden og ved å gjøre det oppnår vi fred med Gud.

Nøkkelen til å se dette er å forstå hva som ligger i ordet “rettferdiggjørelse”. Det er vissheten om at vi er rettferdiggjort som kan fylle oss med fred.

Uttrykket rettferdiggjort gir et bilde av at man ikke lenger står til ansvar for det man er rettferdiggjort fra, i dette tilfellet synden. Jeg kan med andre ord ikke lenger dømmes for det jeg er rettferdiggjort fra, dersom jeg ikke begår den samme feilen en gang til vel å merke!
Det har veldig lite med vår tradisjonelle oppfattelse av ordet ”rettferdighet” som ofte blir koblet opp mot en gjerning som ligger i forkant, da det er av nåde vi får komme inn i denne tilstanden av rettferdiggjørelse og ikke av gjerninger (Ef 2,8). Det ligger også i ordet at den troende er gjort ferdig og at det er rett det som er gjort.

Det er nettopp dette at man ikke blir rettferdiggjort ved gjerninger som mannen i Rom. 7 ikke har sett. Paulus bruker Rom. 3, 1 - 4,25 ti! å understreke at gjerninger ikke vil frembringe den fred som mannen i Rom. 7 skriker etter. Han tegner et bilde av en mann som strever i sin egen kraft for å bli Gud verdig. Frustrasjonen øker proporsjonalt med innsikten om at det ikke nytter med egne gjerninger – og det var jo gjerninger som Loven la opp til.

Mange har mistet sin fred etter å ha lest Rom. 3, 23 som sier: “... for alle har syndet og har mistet Guds ære” uten at de har fortsatt med neste vers som sier: ‘Men de blir rettferdiggjort ufortjent av Hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus.”

Det bør ikke være tvil i den troendes hjerte at denne rettferdiggjørelsen, med alle dens velsignelser, gjelder med full kraft allerede fra det tidspunkt du tar i mot Jesus som frelser. Og at den gjelder DEG! Uten denne innsikt og forståelse kan du ikke få den fred Gud har å tilby og uten denne freden vil ditt liv som kristen bli full av frustrasjoner og nederlag da du vil se hva Guds ord sier men ikke føle deg i stand til å gå inn i dem og leve i en slik tilværelse.

Romerbrevet 3 og 4 legger altså sin del av grunnmuren ved å peke på at dine gjerninger ikke er avgjørende, snarere tvert i mot - rettferdiggjørelsen kommer som en følge av tro og ikke av gjerninger. Som en følge av dette legger kapittel 5 en annen del av grunnmuren som sier at når du har oppfattet at dine gjerninger ikke kan frelse deg og du ser din rettferdiggjørelse av nåde, da vil du oppnå fred med Gud. Rom. 6 bruker så denne kunnskapen og bygger videre på grunnmuren ved å fortelle den troende at han er fri fra synden og ikke behøver å være en trell under den.

Hvorfor bruker Gud så mye tid nå dette?

I 1 Joh. 3, 21 - 22 står følgende: “Elskede! Hvis vårt hjerte ikke fordømmer oss, har vi frimodighet for Gud. 22 Og hva vi enn ber om, det får vi fra Ham, for vi holder Hans bud og gjør de ting som er til behag for Ham.” Dersom jeg forteller meg selv, og andre, at vi ikke kan la vær å synde så vil vi fortsette å synde. Det er en av få garantier jeg kan gi. Dersom jeg som forkynner er i et møte og inviterer til helbredelse samtidig som at jeg understreker at ikke alle vil bli helbredet så kan du være sikker på at noen av de syke i salen begynner å fortelle seg selv at de er blant de som ikke vil bli friske denne kvelden. Vi mennesker lar veldig ofte det negative ta over styringen i våre liv. På den måten blir vi aldri skuffet.

Når vi synder vil den onde bruke dette i mot oss og minne oss om de gjerninger vi har gjort. Som en følge av det vil jeg fordømme meg selv når jeg ser hva jeg skulle ha gjort samtidig som jeg ser at jeg ikke gjør det. Dermed kommer det fordømmelse inn i mitt liv som har som følge at frimodigheten forsvinner og bønnesvarene uteblir.

Rom. 6

La oss gå videre inn i kapittel 6 av Romerbrevet. Dette kapittelet innledes med et spørsmål som springer ut av en påstand som kommer i Rom. 5, 20 hvor det står: “Men loven kom inn ved siden av, for at fallet* skulle bli større. Men der synden ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik …”

I første omgang vil vi stille det samme spørsmålet som Paulus automatisk kommer med i Rom. 6,1: ” Hva skal vi da si? Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?”. Det virker jo fornuftig all den tid det i Rom. 5, 20 slås fast at nåden ble mer overstrømmende der hvor synden ble større. Vi vil jo ha så mye nåde som vi kan få tak i - la oss dermed fortsette med synden, ja la oss øke synden og dermed øke nåden.

Til dette har Paulus ett klar respons: “På ingen måte! Hvordan kan vi! som er døde fra synden, fortsette å leve i den?” Han spytter det ut i forakt. Tanken er totalt avskyelig for ham. Med dette som et bakteppe går han i gang med å forklare nærmere den grunnmur han er i ferd med å bygge. Rom. 5 sier at vi er rettferdiggjort ved tro, våre handlinger kan ikke innvirke på frelsen uansett hvor mange eller hvor gode de er - kap. 6 forklarer nærmere hva dette innebærer.

Syndens treller?

Vet du hva som ligger i den dåp du er døpt med? Paulus undrer seg litt over at det kan være uklarheter om dette i menighetene. Han sier i Rom. 6, 3: “Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død?” Han stiller seg undrende til at dette ikke er klart for den troende for dermed blir det også vanskelig for den døpte å forstå hva som ligger implisitt i dåpen..

Som en forutsetning for dåpen ligger det en omvendelse (Ap. gj. 2, 38) som betyr at man har snudd ryggen til det liv man har levd frem til omvendelsen. Paulus går i Rom.6, 4 nærmere inn på det som skjer som en følge av denne omvendelsen som blir synliggjort i dåpen.
Han sier: “Vi ble altså begravet med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv.”

Det er altså klart at omvendelse og den etterfølgende dåpen skal føre til et nytt liv. Ikke bare ved at noen områder blir forandret med ved at den troende går inn i en ny tilstand. Man tar ikke med seg noe fra det gamle livet. Paulus understreker dette ved at han i Gal. 2,20 sier. ”Jeg er blitt korsfestet ved Kristus.  Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg. Og det liv som jeg nå lever på jorden, lever jeg i tro på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg.”

Dåpen fører oss inn i en død fra det gamle og blir altså brukt som et symbol på Jesus død og igjennom denne døden og den påfølgende oppstandelsen får vi del i den samme oppstandelse som Jesus hadde (Rom. 6, 5 - 10). Konklusjonen på disse versene og deres innhold, kommer i Rom. 6,11 som sier: ”Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre.”

I Rom. 6,6 kommer Paulus med et kategorisk utsagn som nok kan provosere noen. Han sier følgende: ”For vi vet dette... ” Vet du? Paulus er her veldig klar på at dette er kunnskap som er åpent tilgjengelig. Dette er ikke tåkelagt og vanskelig å tyde. “Vi vet dette” sier Paulus. Dermed blir det viktig også for oss å vite. Dette verset er et viktig vers nettopp fordi det innledes av denne setningen hvor Paulus slår fast at dette er allment kjent. Og han bruker noen ekstra setninger på å forklare hva han mener å vite.

Rom. 6,6: ”For vi vet dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham, for at syndelegeme skulle bli fratatt sin makt så vi ikke lenger skal være treller under synden.”

Her står Paulus kategorisk fast at synden ikke lenger skal være herre over våre liv sånn at vi skal måtte fortsette synde. I Kol. 3,1 - 11 er Paulus klar på hva dette innebærer, nemlig en avleggelse av det gamle livet.

Mange vil nok fortsatt holde fast på at dette er vel og bra men att vi ikke må si at dette gjelder vårt liv her på jorden. De vil hevde at det å forkynne syndfrihet i dette livet er en grov synd i seg selv fordi det viser at man er arrogant.
Det blir derfor viktig å hele tiden trekke frem bibelsitater som peker på at dette er noe vi er ment å leve i, og nettopp i Rom. 6,12 har vi et slikt sitat. Paulus sier her følgende: “La derfor ikke synden ha herredømme t deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den (synden) i dens lyster.”

Det er to viktige utsagn i dette verset:

I. Paulus sier her at det er den troende som selv velger hvordan han vil leve sitt liv. Han sier “La derfor ikke synden ha herredømme... “ og legger dermed ansvaret for dette over på den enkelte. Dette fortsetter han med i versene 13, 16 og 19. Han kommer også inn på dette i Gal. 4,8 - 9 og i Gal. 5, 1.
2. Hvor er det vi ikke skal la synden ha herredømme? Jo, ”I deres dødelige legeme ...”. Når vi kommer til himmelen skal vi få et oppstandelseslegeme. Sånn at når Paulus her snakker om våre dødelige legemer da er tette en klar indikasjon på at han mener i denne verden. Alt annet ville være ulogisk!

Som en grande finale kommer Rom. 6, 22 med en klar påstand som bygger på de foregående vers. Her sier Paulus: “Men nå, siden dere er blitt satt fri fra synden og er blitt tjenere for Gud, da høster dere frukt som fører til helliggjørelse, og målet er evig liv.”

En interessant ting som kommer frem av dette verset er at helliggjørelsen ikke er en prosess som skal føre oss ut av synden. Mange mener jo at helliggjørelsen er en livslang prosess som skal hjelpe oss til å leve renere. Det Paulus sier her er at helliggjørelsen kommer som en følge av at man ikke lenger er under syndens trelldom. Ja faktisk så sies det at helliggjørelsen er en frukt som kommer som en konklusjon av at man ikke lenger vandrer i synd. Med andre ord vil den troende ikke kunne komme inn i helliggjørelsen før han har lagt av seg synden.

Dermed blir det klart at Paulus mener at vi som troende skal leve et liv uten å være treller under synden - det blir den eneste logiske slutningen av dette kapittelet og den eneste slutningen som ikke motsier et vell av andre skriftsteder som snakker om det samme.

Er det ikke herlig å være fri fra synden slaveri! Er det ikke herlig å kunne stå som det står i Ef 1, 3 - 4: “Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far! Han har velsignet oss med all åndelig velsignelse i den himmelske verden i Kristus, slik som Han utvalgte oss i Ham før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige framfor Ham i kjærlighet”. Det er viktig at vi ser vår posisjon i Kristus og at vi ikke igjen legger oss inn under synden og dens trelldom.

Rom. 7

Etter å ha lest Rom. 7 kommer du til en avslutning av dette kapittelet som kan ta pusten og livsgleden fra noen og enhver. Her står det: “Å, jeg elendige menneske! Hvem ska fri meg fra dette dødens legeme?”

Midt oppi denne gleden over å være satt fri fra syndens trelldom, som vi har sett av kapittel 6, kan det plutselig se ut som om Paulus fullstendig glemmer alt det han har sagt frem til nå! Det kan virke som om han gripes av en panikk og innser at han har tatt feil, at virkeligheten er en helt annen. Der hvor han trodde seg fri fra synden kjenner han nå hvordan lenkene strammes. Der hvor han mente at det var mulig å komme fri fra trelldommen, der svinges pisken hardere enn for.

Heldigvis er det ikke sånn. Paulus tok ikke feil. Vi, og han, vet at vi er døpt til Jesu død og har del i Hans oppstandelse som en følge av vår omvendelse og dåp.

Og dersom det skulle være sånn at Paulus plutselig innser at det han har ment og sagt før ikke stemmer, så ville det ikke vært et problem for han å utelate dette fra det ferdige manuskriptet. I stedet for å la sine lesere henge i uvisshet og tvil kunne han bare utelatt kapittel 5 og 6. Originalen var ikke delt opp i kapittel og vers, det er et sammenhengende brev som han sendte og dersom han oppdaget en slik enorm motsigelse ville han vel ha rettet denne opp før han sendte sitt brev? For ikke å snakke om Den Hellige Ånd - som Bibelen sier er inspiratoren til alle skriftene. Har Han plutselig fått et virus som gjør at Han overser denne motsigelsen og ikke retter den opp?

Ingen av de to retter opp denne motsigelsen - hvorfor? Fordi det ikke er en motsigelse! Den personen som Paulus snakker om i Rom. 7 har ikke tatt i mot frelsen og rettferdiggjørelsen og det er derfor han sliter sånn med sine synder.

La oss nå se på dette kapittel 7 og fryde oss over dette ikke gjelder oss - men samtidig be for de det gjelder at de må finne veien til Golgata og det korset som kan fri dem ut fra denne trelldommen. At de må få bade i Jesu rensende blod.

Hvem er det skrevet til?

De første seks versene gjør det klart at Paulus her snakker til jøder - de som kjenner loven. Er du en jøde? Hvis ikke behøver du jo ikke ta dette til deg! Men for ordens skyld, og for deg som er det, skal vi allikevel gjennomføre dette studium og se hva Paulus faktisk sier.
Men ha hele tiden i bakhodet at dette er skrevet til mennesker som sliter i den tro at de blir rettferdiggjort ved lovgjerninger, noe Paulus kategorisk tilbakeviser tidligere i sitt brev til romerne. Rom. 3, 20 sier at: ”… intet kjød blir rettferdiggjort for Ham ved lovgjerninger...”.

Siden hele brevet er skrevet til jøder, siden han i Rom. 3,20 sier at loven ikke setter dem som er under loven fri fra synden og siden han i Rom. 6,1 4 sier at: “For synd skal ikke herske over dere. siden dere ikke er under lov, men under nåde” blir det viktig for Paulus å bruke litt tid på å forklare sine lesere hvordan det kan ha seg at de som troende jøder ikke lenger er under loven. Det er dette han gjør i Rom. 7, 2 - 6.

Han beskriver forholdet mellom mennesket og loven ved å bruke ekteskapet som et bilde hvor loven er mannen og mennesket er kvinnen. Og ganske riktig som han sier, er det ingen mulighet for kvinne til å gå fra mannen så lenge denne lever, uten at dette vil få konsekvenser. Vers 3 sier: “Hvis hun gifter seg med en annen mann mens hennes ektemann leser, skal hun kalles en horkvinne. Men hvis hennes ektemann der, er hun fri fra ekteskapsloven, slik at hun ikke er en horkvinne se» om hun har giftet seg med en annen mann. “ Den eneste muligheten for at loven og mennesket skal kunne skilles ad på en, for Gud, akseptabel måte er hvis en av de to dør. Og det er nettopp denne atskillelsen som er nødvendig for at mennesket skal kunne gå inn i den nye pakt. Hvordan løser Gud denne floken?

Loven er i seg selv hellig, den ble gitt til Israel og kan ikke settes til side - den kan ikke døl Dette bekrefter Jesus selv Matt. 5, 17: “Tro ikke at jeg er kommer for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve men for å oppfylle. “ Jesus kom for å oppfylle det løftet om frihet som ligger i loven men som den ikke kunne innfri.

Derfor kan ikke loven settes til siden sånn helt uten videre og Gud måtte finne en måte å skille mennesket fra loven på ved å bruke en metode som var gyldig i følge loven! Gud gir dermed “kvinnen” (mennesket) en mulighet til å dø for at hun dermed kan regnes som skilt fra sin ”mann” (loven) på en etter loven gyldig måte.

Og det er dette Paulus har brukt 6 kapitler på å tydeliggjøre for sine jødiske lesere. Sånn at når han kommer hit i sitt resonnement kan han si det med en forløsende setning: ”På denne mâten, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, Han som ble oppreist fra de døde, for at vi skal bære frukt for Gud.”

Hvordan kan loven som er fra Gud tas til inntekt for synden?

Hva var så lovens intensjon? Dette bruker så Paulus resten av dette kapittelet på å forklare (versene 5 - 23). Og i korthet går dette ut på at loven synliggjør synden. Som Paulus sier i Rom. 7, 7: “Hva skal vi da si? Er loven synd? På ingen måte! Men jeg lærte ikke synden â kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.”  Det samme kommer frem i Rom. 3,30 som sier: “... for ved loven kommer erkjennelse av synd.”

Lovens hensikt var altså ikke å frelse dem som holder den (Rom. 3, 28 og Ef. 2, 8 - 9) men å vise dem deres synd og å holde dem nær til Gud inntil alt var satt i rett stand (Heb. 9, 10). Loven gir riktignok et pusterom i det den enkelte kan ofre blod en gang i året for å få tilgivelse for sine synder, men det er her ikke snakk om en permanent renselse.

Ethvert samfunn på denne jorden har et eller flere sett med lover som gjelder. Og det er ved at du kjenner disse lovene at du vet hva som er straffbart og hva som er greit av handlinger. I noen land regnes det som en fornærmelse dersom du ikke raper høyt og tydelig etter et måltid. I et annet land vil du kunne miste all respekt fra samfunnet og bli sett på som en grobian dersom du raper åpenlyst.

Samtidig har alle land en minstealder for dem som kan straffes etter loven. Det er fordi man ikke vil gjøre et lite barn ansvarlig for noe det ikke har oversikt over. Dette gjelder også for jødiske barn. Dermed kunne Paulus skrive at det var en periode i livet hvor han var uten lov. Frem til 13 år alder regnes jødiske barn ikke blant de voksne, men når de kommer inn i denne alderen må de sette seg inn i Loven og dermed gå inn i de voksnes rekker. Dermed kan Paulus i vers 9 si at det var en periode i hans liv hvor han levde uten lov og dermed heller ikke var under lovens tale. Men når han kom i rett alder ble loven forkynt for ham og dermed ble han klar over sin synd og denne synden tok bolig i ham og styrte hans liv ved hele tiden å minne ham om at han ikke klarte å leve etter loven.

Hvem skal fri meg ut av dette dødens legeme?

Versene 14 - 25 beskriver en begredelig person. I vers 19 sier han: “For det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg. “. Gjennom hele denne delen er det ikke mye å glede seg over - bortsett fra at dette ikke gjelder deg som har tatt i mot Herren som din Frelser! Og det er det viktig å ha for øynene hele tiden når vi leser dette, ellers kan man fort bli nedstemt.

Tyngden av det som allerede er sagt burde være nok til å vise at dette ikke kan være en omvendt person men la oss ta en kort runde for å spikre kista igjen sånn at vi kan få gravlagt denne tanken om at vi er syndige mennesker på tross av Jesu blod.

I Rom. 7, 14 kommer denne personen med to utsagn som enten er sterke nok til å kaste over bord alt det andre Paulus har sagt eller som beviser at dette ikke er en troende (Paulus) men en person i behov av frelse!

Verset er som følger: ”For vi vet at loven er åndelig, men jeg er kjedelig, solgt under synden.”

1. “jeg er kjedelig’. Paulus sier i Rom. 7, 5: ”For da vi levde etter kjedet ... “. Hvordan er det mulig at vi i løpet av det samme kapittelet både levde etter kjødet (en handling som er tilbakelagt) og at vi er kjødelige?
Det er ikke mulig å både være i kjødet samtidig som du ikke er i kjødet. Enten så er du der eller så er du ikke. Jeg vil vise deg at Bibelen sier at den som er i kjødet ikke kan være en kristen og at Paulus dermed ikke snakker om seg selv.

I Rom. 8 snakker Paulus om dette ordet “kjød’ og det er herlig lesning! Ta for deg vers 3: “For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjødet ... “ Det å leve i synden i kjødet er altså noe som Gud har fordømt. Hvordan kan vi da hårdnakket hevde at vi er ment å leve i dette kjødet?

Hvorfor har Gud fordømt synden i kjødet? Jo, fordi ”… de som lever etter kjødet, retter sinnet mot det som hører kjødet til, men de som lever etter Ånden retter sinnet mot det som hører Ånden til.” Gud vet at våre tanker er bundet av det som opptar oss, og dersom det er kjødet med dets lyster som opptar oss så vil også våre sinn være rettet mot dette. Derfor blir det herlig å lese fortsettelsen av vers 3 hvor Gud fordømmer kjødet med det resultat at: “... for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfyllt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.”. Hva skjer når vi vandrer etter Ånden og ikke etter kjødet? Gal. 5, 16 har følgende å si om dette: “Vandre i Ånden og dere skal slett ikke fullføre kjødets lyst.”.

Når Gud altså har fordømt synden i kjødet og Bibelen oppmuntrer oss til å vandre i Ånden slik av ikke skal måtte følge kjødets lyst - kan du da se noen grunn til å leve i kjødet?

Dersom du trenger flere grunner til å ikke leve i kjødet så les videre i Rom. 8, 6 hvor det står: ”For kjødets sinnelag er død … for kjedets sinnelag er fiendskap med Gud ... de som er i kjødet kan ikke være til behag for Gud.” Påstår du fremdeles at du er i kjødet? I så fall sier du at du er i fiendskap med Gud og at du ikke vil/kan være til behag for Gud -  er det en tilstand som passer seg for en kristen? Er det her du ønsker å tilbringe din tid?

Se da nøye på det som Paulus sier i vers 9: ”Men dere er ikke i kjødet men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi Ånd hører han ikke Ham til.”

Er du frelst, renset i blodet og satt fri av Jesus så gjelder ikke Rom. 7 deg! Fryd deg i det! Har du lyst, så les også Gal. 5, 16 - 26 som understreker dette med kjødets forhold til den troende. Og ta også med deg Gal. 6, 8 på veien.

Begrepet ”i kjødet” er her brukt om det å synde/leve i synd. Det må ikke forveksles med det å være kjød - dvs. det å ha en kropp, et legeme.

2. “... solgt til trell under synden.” Dette andre utsagnet er det allerede sagt så mye om, at det holder med å si at dersom du er solgt til trell under synden har du ikke tatt i mot Jesus. For som vi leste i Rom. 6, 6 døde Jesus for at vi ikke lenger skulle være treller under synden.

Ta dette til deg og fryd deg over at du slipper å være en kristen som hele tiden må slite med din samvittighet fordi du ser at du ikke klarer å leve opp til og at du mangler evnen til å komme ut av det. Ved Jesu blod har vi alle fått kraften til å stå i mot synden og overvinne den.

Det er dette livet som Paulus inviterer oss inn i når han i Ef. 6,13 sier følgende: “Ta derfor Guds fulle rustning på, for at dere kan være i stand til å stå imot på den onde dag, og bli stående etter å ha vunnet seier i alle ting.”

En syndig natur?

Mange snakker om menneskets “syndige natur” og at det er denne som gjør at vi er syndere og aldri kan bli noe annet her i denne verden. Men selv om dette hadde vært sant så sier 2. Kor. 5, 17 at vi er nye skapninger: “Så om noen er i Kristus, er han en ny skapning, Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.” Ordet “alt” borger - i mine øyne - for at dette ikke er en reparasjon, det er en utbytting av det gamle med noe nytt. Og det er ikke bare en del av meg som byttes ut, nei, hele min skapning gjenskapes - du blir et nytt menneske! Gå tilbake til Rom. 6 så ser du dette tydelig.

La oss gå tilbake til utgangspunktet der det hele begynte, nærmere bestemt i 1 Mosebok. I kapittel 1 blir mennesket introdusert inn i den verden Gud hadde skapt. I 1 Mos. 1, 26 ser vi at Gud snakker om dette mennesket Han ønsker å skape. Det er viktig å se at Gud sier følgende om denne skapningen: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse “. Og det var nettopp dette Han gjorde! Kap. 2, 7 gir oss utfyllende informasjon i denne saken og slår fast at ikke bare er vi skapt i Guds bilde men Han sørget også for byggesteinene og Han åndet sin egen Ånd inn i denne nye skapningen. Alt som innebar at dette var et menneske kom direkte fra Gud - ånd, sjel og legeme - uten noen annen underleverandør som kunne levert deler som hadde skulte skader.

Gud skapte altså en prototyp på et menneske og ga denne ordre om å legge jorden under seg, regjere over alle dyrene og til å formene seg. Det var altså Guds vilje at denne prototypen skulle bli den første av mange. Siden dette var Guds verk fra ende til annen - kan vi ikke da gå ut i fra at denne skapningen var uten synd? Hvis den ikke var det måtte dette jo bety at Gud har synd i seg og dermed ville det vel bli vanskelig å forholde seg til resten av Bibelen hvor det sies klart at dette ikke er tilfelle. Med andre ord kan vi være sikre på at det første menneske ikke hadde en syndig natur - og derav følger at vi heller ikke kan ha det!

I frelsen gjenoppretter Gud denne originale tilstanden og fører oss tilbake til den guddommelige natur - noe som 2. Peter 1,4 snakker om: “Ved dette er vi blitt skjenket de største og mest dyrebare løfter, for at dere gjennom dem skulle få del i guddommelig natur, etter å ha flyktet unna fordervelsen som tilhører lysten i denne verden.” Frelsen er nettopp dette å gå tilbake til opprinnelsen. Vi er som mennesker skapt med en guddommelig natur som gjennom vårt syndige liv, et liv bort fra Gud, blir gjennomsyret av synden som til slutt overtar hele kontrollen. Vi blir slaver under synden som vi kan lese om i Romerbrevet.

Det er ikke sånn å forstå at Adam og Eva plutselig gikk fra å ha en guddommelig natur til å ha en syndig natur. De var ikke i det ene øyeblikket rene og i det neste øyeblikket gjennomsyret av synd. Les 1 Mos. 4,7 hvor Gud snakker med Kain før denne gikk ut av døren for etterpå å drepe sin bror. Det var ikke sånn at han måtte synde. Gud sier at han kan herske over synden!

Gjennom hele Gamle Testamentet ser vi at ondskapen - synden - vokser. I 1. Mos. 6 er den blitt så stor at Gud finner å måtte gripe inn i denne utviklingen for første gang, senere griper Han inn på forskjellige måter.

Synden er som surdeigen og gjennomsyrer hele mennesket dersom den får lov til å bli. Det er dette Paulus sikter til når han sier at det er mulig for den troende å legge seg inn under synden igjen.

Denne synden kom inn i menneskeheten ved at Adam og Eva gir etter for fristelsen. Det var ikke noe satan kunne tvinge dem til, det var heller ikke noe de av natur var disponert for. Deres problem var at de var borte fra Gud og dermed ikke hadde kraft og kunnskap til å stå imot fristelsen. Det å bli fristet er ingen synd, da ville jo også Jesus ha syndet i ørkenen da satan fristet ham. Synden kommer inni bildet når fristelsen får innpass i våre tanker og når vi gir den rom til å utvikle seg - Jak. 1,13 -15.

Syndens natur er at den har en surdeigeffekt på den som blir utsatt for dens påvirkning! Når vi ser mennesker faller i synd er det ofte en lang forhistorie som fører dem dit. Gjennom lengre tid har de blitt svekket ved å holde seg borte fra menigheten, deres bønneliv blir nedprioritert og til slutt har de ikke den kraften som skal til for å stå imot fristelsen. Andre blir lurt av sine resultater som forkynnere til å tro at de er hevet over fristelser, de ser ikke at de blir lurt bort fra Gud og inn i sin egen lyst. Men synden har ikke kraft til å ta en åndssterk kristen som lever i et tett bønnefellesskap og som fyller seg med Guds ord på sengen. Jesus sier at vi kan gå imot den ondes angrep og at han må flykte fra oss. Ved å ta på oss rustningen kan vi stå imot alle angrep og slukke alle den ondes brennende piler.

Dette fører oss tilbake til begrepet “dødens legeme” som Paulus introduserer i Rom. 7, 24. Her ligger nøkkelen til å forstå hva synden gjør og hva Paulus mener når han snakker om å være slaver under synden.

De gamle Etruskerne, et folk som bodde i det nordlige Italia og som var nær knyttet til den Romerske kulturen, hadde en konge som het Mezantius. Denne kongen hadde en avrettningsmetode for sine fiender som også ble brukt av romerne og som det ikke er usannsynlig at Paulus hadde kjenneskap til.

Man tok den som skulle avrettes og bandt et lik til vedkommende. Sånn måtte da vedkommende gå ansikt til ansikt med dette liket bundet til seg helt til likets gifter tok livet av stakkaren! Den første perioden ville det jo gå bra - meget ubehagelig - men ikke livstruende. Etter hvert som liket gikk i oppråtnelse ville det utvikle seg gifter, mark og andre ufyseligheter som ville begynne å tære på den levende kroppen. Og langsomt ville dette gå fra liket og gjennomsyre den dømte. Med andre ord var det en surdeigeffekt som til slutt førte til døden.

I overført betydning vil vi altså kunne hevde at når syndefallet skjedde så festet synden seg til mennesket og da det ikke lenger hadde nærkontakt med Gud var det ikke mulig å kutte de bånd som holdt synden fast. Gjennom tidens løp gjennomsyret synden mennesket og det ble en trell under synden. Uansett hvor man gikk var synden med og dens gifter virket. Gjennom syndefallet ble menneskeheten syndens trell uten mulighet til å kuttene båndene som ble sterkere etter hvert som giftene tok overhånd. Jesus kommer inn på dette i sin programerklæring i Luk. 4,18 - 19 når Han sier at Han var kommet for å sette fanger fri.

Hvorfor bruke så mye tid på dette? Jo, det er mange som ikke klarer å se at de er satt fri fra synden. Mange års undervisning om vår skrøpelige natur som er underlagt synden, også etter at vi har tatt imot frelsen, lammer Guds menighet og den enkelte. Vi har ikke frimodighet til å gå imot den ondes planer, vi ser på oss selv som svake og syndige. Vi fordømmer oss selv og derigjennom søker vi ikke Gud på samme måte som vi kan se at det blir gjort i Bibelen. Dette er den ondes største triumf gjennom tidene fordi det hindrer Guds arme i fra å vandre i seier. Ta dette til deg og bli den som beskrives i 1. Joh. 3,21 – 22:

”Elskede! Hvis vårt hjerte ikke fordømmer oss, har vi frimodighet for Gud. Og hva vi enn ber om, det får vi fra Ham, for vi holder Hans bud og gjør de ting som er til behag for Ham.”

Tilbake til artikkeloversikten